Fremmede riker og kongeriker

Jeg husker første gang jeg åpnet porten til Evigvinterbreen. Jeg følte meg endelig som en "storspiller", og i løpet av noen dager mistet jeg halve hæren der, fordi jeg drev inn nøyaktig samme oppsett som hjemme. Så denne artikkelen skriver jeg først og fremst for at du skal slippe det. Det store riket er bare oppvarmingen. Så snart du får hovedborgen opp på et anstendig nivå, begynner spillet å låse opp flere kongeriker, og hvert av dem ser ut og spiller annerledes. Evigvinterbreen, Den brennende sand, Ildtoppene og Stormøyene er ikke bare en annen farge på kartet. Hvert av dem har sin egen ressurs, sine egne fiender, sine egne kampbonuser og sin egen krets av belønninger som du rett og slett ikke kommer til fra Det store riket. Haken er at de fleste slurver med det: de åpner et fremmed kongerike med et svakt hjemmekart, driver hæren dit etter samme oppsett som hjemme og undrer seg så over hvorfor den forsvinner. Akkurat som jeg den gangen. Her får du det du faktisk trenger å vite, så ekspansjonen gir deg styrke i stedet for å spise opp ressursene dine.

Én konto, flere kart

Kontoen din er fortsatt bare én, men eiendommene dine strekker seg over flere adskilte kart. Det store riket er hjemmekartet der du begynner, der hovedborgen står og der de fleste eventene foregår. Etter hvert låses flere kongeriker opp, og opplåsingen henger sammen med nivået på hovedbygningen i hovedborgen, ikke på noe tilfeldig.

Som en pekepinn, så du vet hva du går til: Evigvinterbreen åpner seg rundt nivå 25 (den kan låses opp tidligere for rubiner), Stormøyene omtrent fra nivå 35, Den brennende sand rundt 40 og Ildtoppene sist, rundt femti. Den nøyaktige grensen bør du alltid sjekke direkte i spillet, Goodgame justerer de tallene fra tid til annen og jeg orker ikke å følge med på det hver uke. Poenget er at det går hånd i hånd med kontonivået, så det er ingen vits i å skynde seg.

Mellom kartene bytter du via verdenskartet eller via kongerike-ikonene i grensesnittet. Det avgjørende er at hvert kongerike har sin egen økonomi og sin egen ressurs som du ikke utvinner noe annet sted. Du kan ikke klikke opp en borg i Den brennende sand og forsyne den hjemmefra. Et fremmed kongerike må i stor grad brødfø seg selv.

Det som deles på tvers av alle kart: hæren din (enhetene flytter seg), kommandantene dine, rubiner og den samlede framgangen på kontoen. Det som er adskilt: den lokale ressursen, de lokale byggene og poengene i det aktuelle eventet. Forenklet sagt deler du styrken, men basen må du bygge opp på nytt på hvert kart.

Hva som skiller kongerikene fra hverandre

Det er ikke kosmetikk, forskjellene er spillmessige:

- Evigvinterbreen: et iskaldt kart der du utvinner trekull. Fiendene her er barbarer. Dette pleier å være det første fremmede kongeriket folk flest sikter mot, og det fungerer som oppvarming før du går videre.

- Den brennende sand: et ørkenkart, ingen øyer, et klassisk kontinent med sand. Her utvinner du olivenolje og fiendene er arabere. Logistikk og forsvar har sin helt egen rytme her.

- Ildtoppene: det seneste og hardeste innholdet. Her utvinner du glass og du møter kultister og drager. Forsvaret ved målene er hardere og belønningene mer verdifulle. Ikke kom hit med en svak konto, virkelig ikke.

- Stormøyene: et øykart der hver spiller har sin egen øy. Egne regler og en egen krets av belønninger, igjen adskilt fra resten.

Og nå det viktigste du skal ta med deg fra hele artikkelen: i hvert fremmede kongerike gjelder lokale bonuser til både angrep og forsvar. En enhet som valser over alt i Det store riket, trenger ikke ha samme effekt her, og omvendt finnes det enheter bygget nettopp for det aktuelle kartet. Før du sender en garnison et sted, se hvilke av enhetene dine som har bonus der. Blind kopiering av oppsettet hjemmefra er den vanligste grunnen til at folk fôrer fienden med sin egen hær i fremmede kongeriker. Jeg snakker av egen erfaring, se innledningen.

Hva ekspansjonen faktisk gir deg

Grunner til å dra til fremmede kongeriker:

- Nye ressurser, og dermed nye bygg og oppgraderinger. Mange sterke bonuser er låst bak nettopp trekull, olivenolje eller glass. Uten den bestemte ressursen fra det bestemte kartet får du dem rett og slett ikke bygget.

- En egen krets av belønninger. Hvert kongerike har sine mål, sin poengsamling og sine belønninger. Flere kart går parallelt, så plutselig henter du belønninger fra flere kilder i stedet for én.

- Mer produksjon totalt. Flere borger betyr mer ressurser og større kapasitet til hær.

- Når det er rolig hjemme eller du venter på noe, har du alltid noe å gjøre på et annet kart. Dette tror jeg folk undervurderer, for meg gjorde det spillet ganske mye mer levende.

Belønningene vokser med hvor mange poeng og hvor mye framgang du samler. Rett etter at porten åpnes skal du ikke vente deg noe topp, det fungerer gradvis. Jo hardere du presser på kartet, desto bedre ting låses opp. Derfor er det verdt å utvikle hvert åpnet kongerike på ordentlig, ikke bare ha avkrysset at det står én borg der.

Dere spør ofte om dere bør åpne Breen for rubiner tidligere

Det spørsmålet kommer inn jevnlig. Svaret mitt er som regel nei. Ja, det går an, men hvis du ikke har stabil produksjon hjemme og en hær du kan sende en del av avgårde, skaffer du deg bare enda en munn å mette noen nivåer tidligere. Personlig ville jeg spart rubinene til noe som hjelper deg hjemme, og åpnet Breen når den kommer naturlig. Jeg er ikke 100 % sikker på at det gjelder for alle, en veldig aktiv spiller med en god allianse klarer det kanskje, men for en vanlig spiller er det tryggere å vente.

Slik starter du ekspansjonen og slik flytter du hæren

En framgangsmåte som sparer deg for mye frustrasjon:

1. Ikke skynd deg. Før du åpner ditt første fremmede kongerike, bør Det store riket være i gang: stabil produksjon, anstendig forsvar av hovedborgen og en hær du kan sende en del av avgårde uten at det blir tomt hjemme. Et fremmed kart er enda en munn å mette.

2. Ta ett kart om gangen. Evigvinterbreen er et fornuftig første mål, Ildtoppene bør du vente med til du er sterk. Å prøve å dra i gang alt samtidig splitter deg bare opp.

3. Sett i gang lokal produksjon med en gang. I et nytt kongerike trenger du din egen utvinning av ressursen der så fort som mulig, ellers holder du ingenting gående over tid.

4. Regn med flyttetid. Mellom enkelte kongeriker (Breen, Ildtoppene, Stormøyene) reiser hæren via havnen og skip, andre steder via reise over kartet, og avhengig av avstanden tar det tid. Du trekker ikke forsvaret fra ett kart og har det på det neste et sekund senere. Før du angriper eller gjør deg klar til å forsvare et sted, send styrkene i god tid. For meg har det fungert å sende forsvaret mye tidligere enn nødvendig og heller la det vente en stund.

5. La aldri borgen hjemme stå naken. Sender du bort en stor del av hæren, blir hovedborgen et mål. Nettopp dette holder de andre øye med.

6. Fordel kommandantene etter situasjonen. Du deler dem på tvers av kartene, så ha klart for deg hvem du setter inn på angrep og hvem på forsvar på hvilket kart.

Hva du bør gjøre og hva som senker deg

Hva du bør gjøre:

- Spesialiser garnisonene etter kartet. Finn ut hvilke av forsvarsenhetene dine som har bonus i det aktuelle kongeriket, og forsvar med nettopp dem. Angrip på samme måte med enheter som har overtaket der. Dette alene sparer deg for mer hær enn noe annet.

- Spar på den lokale ressursen. Trekull, olivenolje og glass er drivstoffet ditt for lokal framgang. Ha en reserve til det som bringer deg nærmere bedre belønninger, ikke bruk den på den første dumheten.

- Press på poengene jevnt. Regelmessig aktivitet gir på sikt mer enn ett vilt engangsforsøk.

- Mot harde mål, særlig på Ildtoppene, kjør sammen med alliansen. Felles aksjoner og deling av hva som fungerer på kartet er en enorm fordel.

Hva du bør unngå:

- Ekspansjon altfor tidlig. Et fremmed kongerike med et svakt hjemmekart betyr to underernærte økonomier i stedet for én sterk.

- Kopiering av oppsett. Det som er topp hjemme, kan være svakt på Breen eller på Ildtoppene på grunn av lokale bonuser. Ser du ikke på hva som fungerer hvor, fôrer du bare fienden.

- Tom borg hjemme. Du sender hæren for å erobre et fremmed kart og lar det stå et hull hjemme? Det er en invitasjon til plyndring.

- Å ignorere flyttetiden for skip og hær. Den som glemmer det, rekker ikke å forsvare seg eller kommer for sent fram.

- Borg uten lokal utvinning. En død investering. Uten egen ressurs får du ikke bygget noe der.

- Oppsplitting. To godt utviklede kongeriker er bedre enn fem forsømte. Hvor mange har du åpnet, og hvor mange av dem spiller du faktisk?

Fremmede kongeriker er for meg det som gjør Goodgame Empire til et spill som varer. Det store riket lærer deg grunnlaget, dybden begynner først i det øyeblikket du åpner den første porten til Evigvinterbreen, til Den brennende sand, til Ildtoppene eller til Stormøyene. Hvert kart har sin egen ressurs (trekull, olivenolje, glass), sine egne fiender og sine egne belønninger, så ekspansjonen åpner nye kilder til styrke for deg. Oppskriften er kjedelig, men hos meg har den fungert i årevis: få først hjemmekartet skikkelig i gang, ekspander så gradvis, bygg med en gang din egen utvinning i hvert kongerike og lær deg hvilke enheter som har bonus der. Hæren deler du på tvers av alle kart, men den reiser både med skip og over land og det tar sin tid, så planlegg forflytningene på forhånd og la det aldri være tomt hjemme. Start med Evigvinterbreen, gjør det jevnt og spar Ildtoppene til slutt, til du har det som skal til. Og mister du hæren der slik jeg gjorde den gangen, vet du i det minste at du ikke er alene.

Tilbake til Eventer og strategi.