Utposter og ressurslandsbyer

Denne artikkelen har jeg utsatt lengst av alle, for utposter er temaet jeg selv brant meg mest på i begynnelsen. Jeg bygde dem der det var ledig plass, ikke der det ga mening, og lurte så på hvorfor det stadig brant hos meg. Så her er det jeg skulle ønske jeg fikk høre den gangen. Så snart hjemmeborgen slutter å strekke til, slutter kartet rundt deg å være kulisse og blir i stedet en økonomi og en slagmark. Utposter og ressurslandsbyer er verktøyet som gjør en statisk borg om til et nettverk som holder territorium, gir deg råvarer og ikke minst tar deg dit du ellers ikke ville nådd. Det handler ikke om å bygge de første brakkene, men om å tenke ekspansjon med en plan – hvor du slår deg ned, hva du faktisk får ut av det, hvordan du forsvarer det og når du heller bør holde deg unna. Hvis alliansen presser deg til å «sette fart på økonomien» og bli med i krigene, les videre.

Den vanligste feilen er å tro at en utpost er en ny borg

La oss slå det fast med en gang, for dette er det jeg får spørsmål om oftest. En utpost er ikke en ny borg som pumper råvarer for deg. Hovedkilden til råvarer er ressurslandsbyene, ikke produksjonen i utposten. Den som venter seg at en fremskutt base skal la tømmer og stein flyte som fra hovedborgen, blir skuffet. Det ble jeg.

Det en utpost faktisk gir deg, er rekkevidde og posisjon. Fra hjemmet angriper og støtter du bare innenfor en viss avstand. Utposten «flytter» deg til et nytt punkt på kartet, og radiusen rundt den åpner seg, slik at du kan sende angrep og forsvar mye lenger enn du kunne fra borgen. Det andre er at du får et sted å bygge på, med egen garnison som holder stand. Tenk på utposten som en base du opererer fra, ikke et lager som fyller seg selv.

Derfor mener jeg det gir mening å gi hver base én klar oppgave. Enten er den et økonomisk knutepunkt midt blant ressurslandsbyer der du samler råvarer over kort tid, eller den er en fremskutt base i utkanten av territoriet ditt, som du kan nå fiender og – ikke minst – angrepne allierte fra. En utpost som prøver å være begge deler på et utsatt sted, klarer som regel ikke noen av delene ordentlig – økonomisk ligger den for langt fra trygghet, og som frontbase er den for svak.

Ressurslandsbyer og hvordan du utnytter dem fullt ut

Ressurslandsbyer er punkter på kartet knyttet til en bestemt råvare, typisk tømmer, stein og mat, og i høyere kongeriker kommer luksusvarer og andre spesialmaterialer i tillegg. Du okkuperer dem ved å sende soldater dit og holde dem der. Og nå det viktige folk glemmer – okkupasjonen av en ressurslandsby har en tidsbegrensning. Du holder den ikke for evig som en borg. Du samler inn mens okkupasjonen varer, og når den utløper mister du landsbyen og må ta den på nytt (eller sende ny innsamling). Ikke planlegg noe rundt en landsby som forutsetter at garnisonen sitter der for alltid.

Det som har fungert for meg:
- Ta landsbyer som tetter din egen flaskehals. Hvis du stadig mangler stein til murene, skal du ikke plyndre tre tømmerlandsbyer bare fordi de ligger nærmere. Finn råvaren som faktisk bremser deg, og gå etter den.
- Okkuper i en radius rundt én utpost, ikke spredt over hele kongeriket. Kortere avstand betyr raskere forflytning av innsamlingstropper, og ikke minst at du rekker å sende forsvar i tide.
- Regn med at en okkupert landsby er synlig og et mål. Jo rikere landsbyen er, desto større sjanse for at noen kommer og tar innsamlingsenheten din. Bedre med noen få landsbyer nær nok til at du kan forsvare dem, enn en haug spredt utover som du ikke kan holde øye med.
- Landsbyer med luksusvarer og spesialråvarer i høyere kongeriker er uforholdsmessig mer verdifulle enn de tre grunnleggende. På grunn av dem er det verdt å ha en fremskutt utpost, selv om omgivelsene ellers er svakere, for disse varene får du ikke tak i andre steder.

Hvorfor den første utposten min stadig brant

En kort historie. Min første utpost bygde jeg på den første ledige plassen jeg fant på kartet, like ved grensen til en aktiv fiendtlig allianse. Rundt seg hadde den fine landsbyer, så jeg tenkte det skulle bli et økonomisk knutepunkt. Men det var samtidig det mest utsatte stedet i området, så annenhver dag omrustet jeg, innsamlingsenhetene mine forsvant, og av landsbyene fikk jeg til slutt nesten ingenting ut.

Først senere skjønte jeg at jeg hadde brutt det jeg skriver om noen avsnitt ovenfor – jeg ville at basen skulle være både økonomisk og en frontlinje samtidig. Hadde jeg plassert den lenger unna, i et roligere område, kunne jeg samlet inn i fred. Og til fronten ville jeg bygget en egen base med én klar oppgave. Så hvis du bare tar med deg én ting fra denne artikkelen, la det være dette – før du klikker på et sted, si høyt hva den basen skal gjøre.

Forsvar med front, flanker og forsvarsbefal

Her ser man hvem som spiller spillet, og hvem som bare klikket «okkuper». I GGE rettes angrep alltid mot én av tre sider av murene dine – front, venstre eller høyre flanke. Forsvaret er delt tilsvarende, i front og to flanker. Og der ligger hele poenget. Angriperen velger én side, og garnisonen på de to andre ser han eller hun ikke i det hele tatt i den kampen. Sprer du derfor forsvaret jevnt over alle tre, har du ikke nok på noen av dem, og angriperen bryter gjennom akkurat der han velger å slå, for mot ham står bare en tredjedel av soldatene dine.

Derfor konsentreres forsvaret:
- Sett inn et skikkelig forsvarsbefal som passer basetypen, og bruk forsvarsbonusene der du trenger dem (front eller flanker). Et befal flytter maktbalansen mye mer enn noen få ekstra tropper. Dette er det første du bør gjøre, ikke det siste.
- Konsentrer troppene der angrepene faktisk kommer. På en fremskutt base er det som regel siden vendt mot fienden. De indre flankene, som ingen angriper, kan du gjøre svakere og flytte soldater derfra dit du tar imot mest.
- En smart angriper bruker verktøy – rambukker og stormstiger for å bryte port og murer, mantler og ildkuler mot forsvaret ditt. Et statisk forsvar du aldri endrer, kan speides ut og brytes ned på samme måte hver gang. Endre oppsettet, så motstanderen ikke har deg kartlagt. Jeg slurvet med dette før, og det kostet meg noen stygge tap.

For ressurslandsbyer handler forsvaret mest om garnisonen du etterlater. Ikke overdriv – hver soldat i landsbyen er en soldat som mangler et annet sted. Lagdeling fungerer bra – la en svakere, rask forsvarsstyrke ligge i landsbyen som en forsikring, og hold hovedstyrken klar i en nærliggende utpost, slik at du rekker å sende den inn i den angrepne landsbyen før angrepet ankommer. Dette fungerer bare hvis landsbyen faktisk ligger nær. Enda en grunn til å holde knutepunktet kompakt.

Rekkevidde og rolle i alliansekrig

Økonomi er bare halve historien. Den andre, viktigere i krig, er rekkevidde. En fremskutt utpost lar deg angripe fiender og ikke minst sende forsvar til allierte som ellers ville vært utenfor rekkevidde. I alliansekrig vinner den som raskt kan pumpe forsvar inn til et angrepet medlem og like raskt konsentrere angrep mot ett mål. Uten fremskutte baser deltar du bare i det som skjer rett foran deg, og resten av alliansen kan ikke stole på deg. Du kjenner det – «hvem når frem til XY?» i chatten, og stillhet.

Konkret:
- Plasser minst én utpost slik at den dekker området der alliansen din faktisk fører krig, ikke bare der omgivelsene er best for innsamling. I en krigssesong er rekkevidde til fronten mer verdt enn litt ekstra råvarer.
- Avtal plasseringen av baser med alliansen. Når utpostene er plassert slik at rekkevidderadiusene overlapper, dekker dere hele slagmarken med støtte, og ingen medlem blir isolert.
- En fremskutt utpost er også et angrepsverktøy. Den forkorter forflytningstiden for angrep og gir deg et sted du kan presse fiendens mål fra gjentatte ganger, uten å sende hæren over hele kartet hver gang.
- Følg med på might og aktivitet blant spillerne rundt. En utpost plassert midt blant sterke og aktive fiender vil stadig brenne, og du bruker mer på å ruste opp igjen enn du har nytte av. Noen ganger er en base litt lenger unna, som du klarer å holde, bedre enn en aggressiv posisjon du ikke klarer å forsvare. Se historien min ovenfor.

Når du bør ekspandere, og når du heller bør vente

Ekspansjon er ikke gratis. Hver utpost og hver holdte landsby er nok en ting du må forsyne, overvåke og ruste opp. Utvid deg når du har kapasitet til det, ikke bare lyst på flere prikker på kartet.

Når det er tid for å ekspandere:
- Produksjonen og lagrene dine holder varig ikke tritt med det du bygger og rekrutterer. Mangler du stadig én bestemt råvare, er det en god grunn til å ta landsbyer og en utpost nærmere kilden.
- Alliansen åpner en front du ikke når fra hjemmet. Da er en fremskutt utpost en investering i rekkevidde og støtte, ikke i økonomi, og kan godt ha svakere omgivelser.
- Du har en stabil forsvarsstyrke du klarer å flytte i tide. Uten evnen til raskt å forsvare nyokkuperte områder er ekspansjon bare å dele ut råvarer og poeng til motstanderne.

Når du heller bør vente:
- Hjemmeborgen er ennå ikke i orden verken økonomisk eller forsvarsmessig. En base nummer to redder deg ikke fra et svakt fundament, den bare sprer kreftene på flere steder.
- Du har ikke tid til å spille aktivt. En passivt holdt utpost og landsby er i praksis et råvarelager klart for angripere, for du rekker ikke å bytte om forsvaret.
- Du ville ekspandert til isolasjon uten støtte fra alliansen. En ensom fremskutt base midt blant fiender er en byrde, ikke en fordel.

Jeg er ikke hundre prosent sikker på at dette gjelder for enhver spillestil, men for meg fungerer én regel – heller færre baser som utgjør et kompakt, forsvarbart nettverk som dekker hverandre, enn et spredt rike du hverken kan overvåke eller forsyne.

Tilbake til Pokrocile.