Avansert angrep – flanker, bølger og borggård

Denne artikkelen har jeg utsatt lenge, for man kan skrive uendelig om angrep og likevel møte spillere som gjør det helt annerledes og får det til å fungere. Men etter årene jeg har spilt Empire, har jeg ganske klart for meg hva som skiller spilleren som bare «sender» et angrep, fra den som vet å bygge et. Det er ikke antall soldater. På høyere nivå handler det ikke lenger om might – det handler om å lese forsvaret, velge flanke, dele styrken opp i bølger og om du husker fase to på borggården. Sender du fortsatt ett stort angrep mot en tilfeldig flanke og lurer på hvorfor det spiser opp enhetene dine selv mot en svakere borg, les videre – dette gjorde jeg også en gang.

Se først hva som venter bak murene

Jeg begynner med dette, for det er steget de fleste hopper over. Et blindt angrep er en luksus en erfaren spiller rett og slett ikke unner seg. Før du drar av gårde, vil du vite hva som venter deg – hvor mye forsvar som sitter på hver flanke og i sentrum, om forsvareren har frontenheter eller flankeenheter, hvilke forsvarsverktøy som henger på murene og hvilke bonuser befal og allianse gir.

Derfor lønner det seg å sende en spion eller et lite prøveangrep før det virkelige angrepet, som viser deg hvordan forsvaret fordeler seg på de tre frontene. Du mister noen enheter, men kjøper deg informasjon som kan redde hele hæren. Se spesielt etter asymmetri – nesten ingen har forsvaret jevnt fordelt, én flanke er som regel alltid tynnere, og det er akkurat den du leter etter.

Og én ting jeg selv fikk erfare – forsvaret er ikke statisk. Under alliansekriger flyr forsterkninger frem og tilbake, så en spionrapport et par timer gammel stemmer kanskje ikke lenger. Sjekk på nytt like før angrepet. Jeg gjorde det ikke én gang, stolte på morgenrapporten, og om ettermiddagen møtte jeg et helt annet oppsett. Siden den dagen spionerer jeg alltid to ganger.

Tre fronter, to flanker og et sentrum med port

Hvert mål har forsvaret delt på tre fronter – venstre flanke, høyre flanke og sentrum med porten. Det er ikke bare grafikk, det er kjernen i hele mekanikken. Forsvareren fordeler enheter og forsvarsbonuser mellom disse tre frontene, og befalet ditt kjemper alltid på bare én av dem. Soldater som angriper venstre flanke, hjelper ikke dem i sentrum på noen måte, og omvendt.

Derav følger det første du bør skrive deg bak øret – ikke spre kreftene tynt utover. Har du ikke en klar plan, sett alt på én flanke, ikke litt på hver av de tre. Angrepet avgjøres på nivået til én front, ikke borgen som helhet. Forsvareren har et begrenset antall enheter og sloter, så jobben din er å finne fronten der det er tynnest, og gå all in der.

Å velge den svakeste flanken og hva som sitter der

Når du har oversikten, velger du front. Den svakeste flanken er ikke bare den med færrest enheter, men den der angrepet ditt møter forsvaret best. Her spiller det inn om forsvareren har satt inn frontenheter eller flankeenheter. Bonusene mot et bestemt forsvar kommer hovedsakelig fra befal og beleiringsverktøy, ikke fra en fast matchup à la stein-saks-papir mellom enhetstyper. Sett derfor sammen befal og utstyr etter hva som venter deg på den aktuelle fronten.

Sentrum med porten er en litt annen historie. Porten er som regel best forsvart, og det er den klassiske veien inn til borggården. Et angrep på sentrum krever derfor mer og bør rettes med omtanke, ikke av gammel vane. Selv hadde jeg lenge en tendens til å gå på porten «fordi sånn gjør man det», og det kostet meg unødvendig mye. Ofte er det smartere å bryte gjennom den svakeste flanken og skaffe seg rom på den måten, enn å presse seg inn der forsvaret er sterkest.

Og velg befal etter hvilke bonuser de gir mot den aktuelle fronten og forsvaret, ikke etter hvem som tilfeldigvis er uthvilt. Jeg vet det er fristende, men ikke gjør det.

Bruk bølger til å svekke, deretter bryt gjennom

Bølger er hjertet i det avanserte angrepet. I stedet for ett samlet slag deler du styrken opp i flere bølger etter hverandre. Det er to grunner til det. For det første har forsvareren begrenset forsvarskapasitet, og forsvarsverktøyene på murene brukes opp og minker under kampen. De første bølgene skal svekke forsvaret, ikke nødvendigvis bryte gjennom. For det andre kan du, takket være bølger, bygge hver enkelt annerledes – den innledende bølgen setter du sammen for å ta ut forsvarsverktøy og de farligste forsvarerne, mens de senere bølgene fullfører jobben mot en allerede svekket front.

En praktisk regel som har fungert for meg – ikke bygg alle bølgene likt. I de åpnende bølgene bruker du billigere eller «ofrede» enheter som bare rydder vei. Hovedslaget gjemmer du i en bølge som treffer et allerede mykgjort forsvar. Og hold en reserve – et angrep som går tomt like før gjennombruddet, er bortkastet, du har bare brent enheter uten resultat. Bølger mot samme flanke legger seg oppå hverandre i presset, så konsentrasjon i tid og rom er det som bryter forsvaret.

Rambukker, stormstiger og mantler på riktig front

Beleiringsverktøy er det som skiller spilleren som forstår mekanikken, fra den som bare sender kjøtt inn i kampen. Verktøy mot murer (mantler, tårn, stormstiger) reduserer forsvarsbonusen murene gir forsvareren, og rambukken åpner porten inn til borggården. Uten dem angriper du full styrke i befestningen og betaler det med tap.

Nøkkelen ligger i parringen. Sett murverktøyene inn på flanken du prøver å bryte, slik at de tar ned bonusen akkurat der du presser på med enheter. Rambukken gir mening bare når du faktisk har en plan om å nå borggården og hente noe ut av målet. Akkurat som enheter brukes også verktøyene opp, så bruk dem målrettet i bølgene der de avgjør, ikke jevnt fordelt i alle.

Og tenk på dem i forkant. Beleiringsutstyr produseres og fylles på, så lagre opp en beholdning før et stort angrep eller et alliansefelttog. Ingenting er verre enn å oppdage midt i en kampanje at du ikke har noe å bryte murene med – og tro meg, det har jeg opplevd.

Borggården er kamp nummer to

Å bryte gjennom fronten er ikke en seier ennå. Så snart du kommer gjennom porten eller en brutt flanke, venter fase to på borggården, der forsvareren har enda en, ofte siste og konsentrert, forsvarslinje. Ja, oftest kommer du inn på borggården via porten, men bryter du en flanke, går det også den veien. Mange angrep bryter sammen nettopp på borggården, fordi angriperen bruker alt på murene og ikke har nok styrke igjen til det som kommer innenfor.

Derfor bør du planlegge borggården som en egen kamp. La bevisst en del av angrepsstyrken stå igjen til det som kommer etter murene, ikke bruk absolutt alt på den ytre fronten. Ha befalbonuser og enheter som egner seg på borggården, i bakhodet allerede når du bygger bølgene.

Og vær ærlig med deg selv. Viser beregningen at du bryter murene, men ikke har nok igjen til å fullføre på borggården, er det et halvt angrep som koster deg hæren uten belønning. Vent heller, forsterk, og slå til én gang ordentlig helt til slutten, i stedet for å løpe til porten to ganger og komme tilbake med tomme hender. Kjenner du følelsen? Der rapporten viser brutte murer og så null fra borggården? Akkurat det prøver jeg å unngå.

Spørsmålet jeg får ofte

«Hvor mange bølger er ideelt?» Ærlig talt har jeg ikke noe entydig svar, og jeg er ikke hundre prosent sikker på at det finnes noe universelt tall. Det avhenger av hva spionen viser, hvor mange verktøy du har på lager og hvor mye du har råd til å ofre åpningsenheter. Etter min mening er det bedre å tenke på bølgene fra den andre enden – den første skal ta ut verktøy og de farligste forsvarerne, den siste skal treffe et allerede mykgjort forsvar og fortsatt ha nok styrke til borggården. Hvor mange som kommer imellom, finjusterer du etter rapportene. Jeg har hatt godt av å gå gjennom rapporten etter hvert større angrep og se hvilken bølge gjorde jobben og hvilken som var bortkastet. Etter noen uker begynner du å kjenne det på deg.

Tilbake til Pokrocile.